Så lenge, forteller mine journalist-venner meg, tok det før folk sluttet å klikke på sakene de skrev om jordskjelvet. Det var ennå en uke til siste overlevende ble hentet ut. Nødhjelpen var bare såvidt begynt å ankomme. Men verdens oppmerksomhet var allerede gått videre.
Uforståelig dog det er for oss som stod nærmere det hele, må det kanskje være sånn. I en tid hvor nyheter når oss fra alle verdenshjørner på sekunder, må vi selv filtrere. Vi kan ikke ta inn over oss all verdens tragedier. Selv ikke de aller største.
For meg var det aldri et alternativ. Jeg har besøkt området en rekke ganger og har et nært forhold til kulturen, maten og folket. Dessuten kom jeg, gjennom folk nær meg, tett på nødhjelpsresponsen til nettopp Hatay.
Da samboeren og jeg satte oss i bilen tidlig morgen dagen etter vi utforsket Gaziantep for å kjøre sørover, var det gått seks måneder siden jordskjelvet.
Et utsnitt av sørøstre Tyrkia som viser området vi kjørte gjennom denne dagen. Skjermdump Google Maps.
Voldsomme ødeleggelser
De første tegnene på hva si skal møte denne dagen møter oss i det vi svinger inn i en rundkjøring ved tettstedet Nurdağı. Det er her veien vår forbindes til hovedveien sørover til Hatay. Mange av de verst rammede stedene ligger nettopp langs denne veien.
Rundkjøringen fremstår lys og åpen, men i det vi nærmer oss blir det åpenbart at det ikke alltid har vært sånn. For noen måneder siden stod det svære boligblokker her. Nå er det bare lysegrått debris tilbake.
Et par hundre meter senere får vi første glimt av et syn som skal bli så velkjent i løpet av dagen. En svær konteinerlandsby. Rekke på rekke med små konteinere på størrelse med små campingvogner. Jeg aner ikke hvor mange, men en stor del av dem som ikke har forlatt regionen bor fortsatt i slike konteinerlandsbyer.
Fortsett å lese med medlemskap
Prøv gratis i 7 dager.
Ja takk!
Allerede medlem eller abonnent på gratis nyhetsbrev? Logg inn
