I Postkort fra Istanbul fÄr du bli med pÄ innsiden av livet i Tyrkia og Istanbul. Bli litt bedre kjent med livet her, kulturen og ting jeg har opplevd i det siste. For Tyrkia er sÄ mye mer enn kebab og det daglige nyhetsbildet. Postkortene kommer i begynnelsen av hver mÄned.

Denne gangen kunne det ikke handle om noe annet enn Antakya. Byen jeg er blitt sÄ glad i de siste Ärene, og som er den hardest rammede av alle etter det voldsomme jordskjelvet for en drÞy mÄned siden.

SÄ er jeg tilbake med matinspirasjon igjen til helga, med ny oppskrift for medlemmer av Meze pÄ fredag og middagsinspirasjon for neste uke pÄ sÞndag.

Alt godt,

Vidar


Fra et besĂžk i landsbyen Tavla utenfor Antakya, Hatay.

Verdens vakreste sted

FÞrste gang jeg besÞkte Antakya var i 2017. Anledningen var bryllupet til en nÊr venn, en magisk opplevelse jeg aldri vil glemme. Men turen var ogsÄ starten pÄ et dypere kjÊrlighetsforhold til regionen som i februar ble sÄ ufattelig hardt rammet av jordskjelv.

Det er ikke lett Ä beskrive hva som var sÄ spesielt med dette stedet. Mange av de gamle sivilisasjonene du leste om pÄ skolen har vÊrt med pÄ Ä forme Antakyas unike kultur helt frem til i dag. Ingen gjenfortelling kan gi deg de samme inntrykkene som et faktisk besÞk kunne gjort. Men noen glimt fra mine opplevelser skal du fÄ.

Gjestfrihet av en annen verden

Siste gang vi reiste til Antakya, sommeren 2022 og bare fem mÄneder fÞr jordskjelvet, fortalte vi ikke vÄre venner hvor vi skulle bo. De insisterer alltid pÄ at vi skal bo hos dem, men denne gangen var vi fem. Det var for mye. NÄr vi ikke fortalte dem hvilket hotell vi hadde bestilt fÞr etter at vi var fremme, var forklaringen enkel. Da hadde de dratt rett til hotellet og gjort opp regningen for oss fÞr vi engang var ankommet.

Vi hadde ogsÄ planlagt Ä leie egen bil, men det hadde de funnet ut av og kansellert. I stedet mÞtte de oss pÄ flyplassen med bilen til et familiemedlem som hadde meldt seg som frivillig privatsjÄfÞr for hele vÄrt opphold.

Det gjĂžres klart for fest blant fiken-, valnĂžtt- og oliventrĂŠr.

Allerede samme kveld hadde de stelt i stand storfest i hagen til Êre for oss, med hele storfamilien til stede. Vi mÄ ha vÊrt minst 25 stykker som var innom den kvelden. Maten ville ingen ende ta. Mye hadde de lagd selv, mens de leide inn en kokk fra en lokal kebabrestaurant til Ä ta seg av grillen. VÄr venns bror, familiens overhode, lagde sÄgar en tradisjonell dessert rett foran Þynene vÄre. Bedre blir det ikke.

Mange fremhever gjestfriheten pÄ steder de besÞker, sÊrlig pÄ mindre steder utenfor allfarvei. Heldigvis er da de fleste kulturer ogsÄ fortsatt ganske sÄ gjestfrie, selv om noen mÄ sies Ä ha glemt gamle kunster. Til tross for at de nÄ er langt mer bemidlet enn tidligere generasjoner. Men jeg ber pent om Ä bli trodd pÄ at det er noe mye mer enn en klisjé nÄr jeg sier at det er noe helt eget over gjestfriheten akkurat her.

Sterke familiebÄnd og lokalsamfunn

UtpĂ„ kvelden kom bĂ„de instrumentene og stemmebĂ„ndene frem. En av gjestene hadde de siste mĂ„nedene lĂŠrt seg Ă„ spille det tradisjonelle tyrkiske strengeinstrumentet bağlama. Fortsatt nybegynner, men det gjorde ingenting verken for henne eller oss rundt bordet. Mange ble med pĂ„ et par-tre velkjente tyrkiske folkemelodier.

Gamlemor fulgte opp med en improvisert vise pÄ arabisk for (og om) oss tilreisende. Et magisk Þyeblikk.

Rett etterpÄ ble ungdommene oppfordret til Ä ta et par mer moderne sanger pÄ gitar. Det gjorde de pÄ strak arm. Her var det ingen himling med Þynene mellom generasjonene, bare ordentlig varm og fin stemning. Det virket som ungdommene koste seg like mye i vÄrt selskap som vi gjorde i deres.

Dette sterke samholdet speiler seg ikke bare innad i familien, men i hele lokalsamfunnet. Her har kapitalismens urbane individualisme ennÄ ikke slÄtt rot.

Lange tradisjoner og respekt

Med sin lange historie er bÄde byen og fylket fortsatt hjem for mange minoriteter. En dag kjÞrte vi opp i fjellene. Ikke de som markerer grensen til Syria i Þst, men de som ligger langs kysten i vest. Vi var blant annet innom Vakıflı, en bitteliten bygd med bare et par hundre innbyggere. I dag best kjent som Tyrkias eneste gjenvÊrende sted hvor majoriteten er av armensk opprinnelse. Alle av dem etterkommere av folk som ytte motstand mot massedeportasjonen av armenere fra 1915.

Panos forteller entusiastisk om egen og bygdas historie.

Her mÞtte vi 90 Är gamle Panos. Han fortalte villig i vei om bÄde sin egen og bygdas historie, godt hjulpet av teen og smÄkakene vi satte frem. Panos har, som mange i bygda, bodd der hele livet. NÄ sammen med sÞnn og barnebarn. FÞr vi dro, tok han frem blokkflÞyta og spilte en liten trall for oss fÞr vi tuslet opp bakkene for Ä se pÄ den lokale armenske kirken.

Abonner pÄ mine gratis nyhetsbrev og fÄ tilgang med det samme

FĂ„ 6 oppskrifter i innboksen hver sĂžndag.

Ja takk! Allerede medlem eller abonnent pÄ gratis nyhetsbrev? Logg inn