I Postkort fra Istanbul får du bli med på innsiden av livet i Tyrkia og Istanbul. Bli litt bedre kjent med livet her, kulturen og ting jeg har opplevd i det siste. For Tyrkia er så mye mer enn kebab og det daglige nyhetsbildet. Postkortene kommer i begynnelsen av hver måned.

Denne gangen kunne det ikke handle om noe annet enn Antakya. Byen jeg er blitt så glad i de siste årene, og som er den hardest rammede av alle etter det voldsomme jordskjelvet for en drøy måned siden.

Så er jeg tilbake med matinspirasjon igjen til helga, med ny oppskrift for medlemmer av Meze på fredag og middagsinspirasjon for neste uke på søndag.

Alt godt,

Vidar


Fra et besøk i landsbyen Tavla utenfor Antakya, Hatay.

Verdens vakreste sted

Første gang jeg besøkte Antakya var i 2017. Anledningen var bryllupet til en nær venn, en magisk opplevelse jeg aldri vil glemme. Men turen var også starten på et dypere kjærlighetsforhold til regionen som i februar ble så ufattelig hardt rammet av jordskjelv.

Det er ikke lett å beskrive hva som var så spesielt med dette stedet. Mange av de gamle sivilisasjonene du leste om på skolen har vært med på å forme Antakyas unike kultur helt frem til i dag. Ingen gjenfortelling kan gi deg de samme inntrykkene som et faktisk besøk kunne gjort. Men noen glimt fra mine opplevelser skal du få.

Gjestfrihet av en annen verden

Siste gang vi reiste til Antakya, sommeren 2022 og bare fem måneder før jordskjelvet, fortalte vi ikke våre venner hvor vi skulle bo. De insisterer alltid på at vi skal bo hos dem, men denne gangen var vi fem. Det var for mye. Når vi ikke fortalte dem hvilket hotell vi hadde bestilt før etter at vi var fremme, var forklaringen enkel. Da hadde de dratt rett til hotellet og gjort opp regningen for oss før vi engang var ankommet.

Vi hadde også planlagt å leie egen bil, men det hadde de funnet ut av og kansellert. I stedet møtte de oss på flyplassen med bilen til et familiemedlem som hadde meldt seg som frivillig privatsjåfør for hele vårt opphold.

Det gjøres klart for fest blant fiken-, valnøtt- og oliventrær.

Allerede samme kveld hadde de stelt i stand storfest i hagen til ære for oss, med hele storfamilien til stede. Vi må ha vært minst 25 stykker som var innom den kvelden. Maten ville ingen ende ta. Mye hadde de lagd selv, mens de leide inn en kokk fra en lokal kebabrestaurant til å ta seg av grillen. Vår venns bror, familiens overhode, lagde sågar en tradisjonell dessert rett foran øynene våre. Bedre blir det ikke.

Mange fremhever gjestfriheten på steder de besøker, særlig på mindre steder utenfor allfarvei. Heldigvis er da de fleste kulturer også fortsatt ganske så gjestfrie, selv om noen må sies å ha glemt gamle kunster. Til tross for at de nå er langt mer bemidlet enn tidligere generasjoner. Men jeg ber pent om å bli trodd på at det er noe mye mer enn en klisjé når jeg sier at det er noe helt eget over gjestfriheten akkurat her.

Sterke familiebånd og lokalsamfunn

Utpå kvelden kom både instrumentene og stemmebåndene frem. En av gjestene hadde de siste månedene lært seg å spille det tradisjonelle tyrkiske strengeinstrumentet bağlama. Fortsatt nybegynner, men det gjorde ingenting verken for henne eller oss rundt bordet. Mange ble med på et par-tre velkjente tyrkiske folkemelodier.

Gamlemor fulgte opp med en improvisert vise på arabisk for (og om) oss tilreisende. Et magisk øyeblikk.

Rett etterpå ble ungdommene oppfordret til å ta et par mer moderne sanger på gitar. Det gjorde de på strak arm. Her var det ingen himling med øynene mellom generasjonene, bare ordentlig varm og fin stemning. Det virket som ungdommene koste seg like mye i vårt selskap som vi gjorde i deres.

Dette sterke samholdet speiler seg ikke bare innad i familien, men i hele lokalsamfunnet. Her har kapitalismens urbane individualisme ennå ikke slått rot.

Lange tradisjoner og respekt

Med sin lange historie er både byen og fylket fortsatt hjem for mange minoriteter. En dag kjørte vi opp i fjellene. Ikke de som markerer grensen til Syria i øst, men de som ligger langs kysten i vest. Vi var blant annet innom Vakıflı, en bitteliten bygd med bare et par hundre innbyggere. I dag best kjent som Tyrkias eneste gjenværende sted hvor majoriteten er av armensk opprinnelse. Alle av dem etterkommere av folk som ytte motstand mot massedeportasjonen av armenere fra 1915.

Panos forteller entusiastisk om egen og bygdas historie.

Her møtte vi 90 år gamle Panos. Han fortalte villig i vei om både sin egen og bygdas historie, godt hjulpet av teen og småkakene vi satte frem. Panos har, som mange i bygda, bodd der hele livet. Nå sammen med sønn og barnebarn. Før vi dro, tok han frem blokkfløyta og spilte en liten trall for oss før vi tuslet opp bakkene for å se på den lokale armenske kirken.

Abonner på mine gratis nyhetsbrev og få tilgang med det samme

Få 6 oppskrifter i innboksen hver søndag.

Ja takk! Allerede medlem eller abonnent på gratis nyhetsbrev? Logg inn