I Postkort fra Istanbul får du bli bedre kjent med livet i Istanbul og den lokale kulturen. For Tyrkia er så mye mer enn kebab og det daglige nyhetsbildet.

Jeg vet mange lurer på hvordan ting er i Tyrkia nå etter valget. Denne måneden handler postkortet derfor mest om det. Men også om en hverdag som er på vei tilbake etter en surrealistisk vinter og vår – og det store samtaleemnet hjemme hos meg om dagen.

Savner du maten, er jeg tilbake med inspirasjon på søndag – eller allerede fredag, om du er medlem av Meze.

Alt godt,

Vidar


Endelig litt mer tid og energi til å prøve nye restauranter igjen!

Skyer og lysglimt over Istanbul

Våren i Istanbul har vært usedvanlig kald og grå. Dårligere enn store deler av vinteren, faktisk, som på sin side var usedvanlig varm. Først den siste drøye uka har det tatt seg opp, selv om det fortsatt er mye overskyet. Likevel er det få som har tenkt så mye på været i år.

Jordskjelvet i februar var en skjellsettende opplevelse for de fleste i Tyrkia. Så sterkt inntrykk gjorde det, at det endret tidsperspektivet vårt. I ukevis føltes det som om jordskjelvet hadde skjedd samme morgen, til nød dagen før. Kvelden før skjelvet, derimot, tilhørte en annen tidsregning.

Vi var egentlig ikke kommet oss helt, noen av oss, da vi i slutten av mars ble kastet ut i valgkamp. Et valg som er blitt kalt det viktigste i Tyrkia på minst en generasjon. Det begynte med en kaotisk utnevnelse av opposisjonens kandidat og endte med resultatet «alle» ventet før valgkampen begynte. I mellomtiden hadde hele landets befolkning vært med på en berg-og-dalbane av tanker og følelser som er vanskelig å formidle.

I kjølvannet av valget

Mens president Erdoğan fortsetter ufortrødent etter valgseierne, er det oppgjørets time hos opposisjonen. De endte med 47,8% av stemmene i presidentvalget, mot 47,2% forrige gang. Var det ingen misnøye med løkprisene eller jordskjelvhåndteringen likevel? Er det sånn at 48% er taket for opposisjonen, uansett?

Noen mener det. At det rett og slett er et underliggende flertall for den sittende presidenten. At opposisjonen gjorde det så bra som de kunne. Så kan man diskutere årsakene til at det er sånn.

Andre mener de forspilte sine sjanser i det øyeblikk de valgte Kemal Kılıçdaroğlu som presidentkandidat. At 48% var gulvet for opposisjonen i dette valget – og at de kastet bort en gyllen mulighet til å skape et nytt flertall ved å velge en polariserende figur som heller ikke begeistrer sine egne.

Ved tidligere valg har de fleste som støtter opposisjonen tatt valgtapene med fatning. Håpet om endring har uansett ikke føltes veldig reelt. De fleste har gått videre med livet i løpet av kort tid.

Denne gangen er det annerledes. Mange er både knuste og frustrerte. Flere krever Kılıçdaroğlus avgang, men etter å ha tapt 13 av 13 valg, vil 74-åringen selv fortsette som opposisjonsleder. Det er nå knyttet stor spenning til om utfordrere vil melde seg i de neste ukene – og hvordan det eventuelt vil utfolde seg. Å utfordre partiledere som ikke selv vil gå av har nemlig en tvilsom historie i Tyrkia.

Uansett valgresultat er solnedgangen over Det gylne horn like magisk som før.

Samtidig har opposisjonsalliansen som favnet alt fra sosialdemokrater til nasjonalister og islamister blitt til sprikende staur. Ett av minipartiene som ble valgt inn på opposisjonens valglister fridde åpenbart til Erdoğan allerede etter første valgrunde, og flere kan følge etter. Presidenten vil i så fall komme veldig, veldig nær det antallet parlamentsmedlemmer som trengs for å endre grunnloven ved folkeavstemning – en av hans største prioriteter for denne perioden.

Du kan si mye om tyrkisk politikk, men én ting er sikkert: Kjedelig, dét er det ikke.

En smak av hverdag – og litt hverdagsluksus

Selv om dette valget for mange vil henge med i lang tid, er det ikke tvil om at hverdagen så smått begynner å komme tilbake for første gang siden januar. For min egen del godt hjulpet av en allergi som endelig slipper taket etter en usedvanlig kraftig pollensesong. Endelig har jeg både tid og energi til å utforske denne ufattelig rike byen igjen.

Jeg har pusset støv av listen over restauranter jeg har lyst til å besøke, til og med fått krysset av noen av dem. At været også spiller på lag igjen (sånn noenlunde, i alle fall) hjelper også på utforskingstrangen. Forrige helg ble det for eksempel søndagsutflukt til Tarabya og Yeniköy helt nord i Istanbul, med utsikt til der Bosporosstredet møter Svartehavet. Deilig å kjenne på frisk sjøluft!

Tarabiya i nordre Istanbul, med munningen hvor Bosporosstredet møter Svartehavet i bakgrunnen.

De siste par årene (aka siden jeg rundet 40), har jeg dessuten fått stadig mer sansen for cocktailer. Ikke det søte skvipet med tannpirkerparasoll du ofte får på strandbarer, men klassikerne. Negroni, old fashioned, whiskey sour og den slags. Aller helst fra en takterasse med en utsikt få steder i verden kan matche, selv om jeg også har oppgradert barskapet hjemme de siste månedene. Et deilig luksusinnslag i hverdagen – og ikke minst en utmerket måte å møte nye og gamle bekjentskaper på.

I tråd med målene jeg skrev ned i starten av året, vil noen av disse stedene dukke opp som anbefalinger på Et kjøkken i Istanbul etter hvert. Litt for deg som vil drømme deg bort, og litt for deg som konkret planlegger tur. (I mellomtiden er det noen få ledige plasser igjen på matreisen til Istanbul 12.–17. september.)

Kjærlig kattepine

Ellers er det denne lille karen som er det store samtaleemnet på hjemmebane om dagen:

Nykommeren og huskatten.

Katten på utsiden er Soya, en av kattungene jeg nevnte i april-postkortet som vokste opp med adoptivmor(!) i bakgården der vi bor. En særdeles insisterende ettåring som mjauer nærmest ustanselig når vi er i nærheten. Men også den smarteste katten jeg har sett.

For noen uker siden lærte han seg å klatre opp på kjøkkenbalkongen. Siden har han hatt nærmest fast tilhold der. Vi har hatt et par katter her oppe tidligere, men de har forsvunnet raskt når de så hvor nære mennesker de kom. Så ikke med Soya, som tvert om gir alle tegn til å både ville komme inn og få kos. Småvokst som han er ser han også ut til å streve i kampen om territorie på gata. Balkongen er blitt hans fristed.

Så nå er dilemmaet: Hva gjør vi? Venter til det går over og han finner seg et mer spennende sted å være, helt på egen hånd? Ta ham inn og gjøre ham til huskatt? Eller en mellomløsning, hva nå det enn måtte innebære?

Det er det store spørsmålet i Balat nå om dagen.


📖 Videre lesning

Gikk du glipp av tidligere Postkort fra Istanbul? Her er de tre forrige utgavene:

Postkort fra Istanbul: Mai 2023
💌 En begivenhetsrik vårmåned.
Postkort fra Istanbul: April 2023
💌 Istanbul er først og fremst kattenes by.
Postkort fra Istanbul: Mars 2023
💌 Historier fra verdens vakreste sted, som ble hardt rammet av jordskjelvet i februar.

❤️ Likte du nyhetsbrevet?

Videresend til en venn og tips dem om at de kan melde seg på her.

Følg megInstagram hvis sosiale medier er din greie.

Støtt mitt arbeide ved å bli medlem av Meze eller kjøpe mine bøker.

Del dette