I dag får du bli litt bedre kjent med historien til mitt nabolag i Istanbul, i kontekst av et opprivende jubileum.

Postkort fra Istanbul vil fra nå av komme som et eget nyhetsbrev en gang i måneden. Her tar jeg deg med på innsiden av livet i Tyrkia og Istanbul. Noen ganger som et lite essay, andre ganger en fortelling om ting jeg har opplevd i det siste. For Tyrkia er så mye mer enn kebab og det daglige nyhetsbildet!

Dermed får du ren matinspirasjon hver søndag, mens Postkort fra Istanbul kommer i begynnelsen av hver måned. Håper du vil glede deg like mye over begge deler.

Alt godt,

Vidar


Multikulturelt før det var et begrep

Denne uka markerte et sårt 100-årsjubileum. I 1923 ble minst 1,6 millioner mennesker tvangsflyttet fra sine hjemsteder nærmest over natten. Ortodokse bosatt i Tyrkia måtte forlate hus og gård og dra på en strabasiøs ferd til Hellas, et sted hvor familien ikke hadde bodd på generasjoner – om noensinne. Muslimer i greske områder, fortinnsvis Kreta, måtte ta den like tunge veien i motsatt retning.

Datidens statsledere anså det som nødvendig for å bygge sterkere og mer homogene stater. De menneskelige konsekvensene var likevel store og mange steder endret demografien seg dramatisk. På høyden utgjorde ortodokse rundt en tredel av Istanbuls befolkning. I dag er det antakelig færre enn 2.000 igjen.

Sporene av byens mangfoldige fortid er likevel fortsatt i høyeste grad synlig. Få steder er akkurat denne delen av historien tydeligere enn i Balat, nabolaget i Istanbul hvor jeg bor. Jeg pleier å si at her var det multikulturelt lenge før akkurat dét ble et begrep.

Når jeg titter ut av vinduet, ser jeg rett opp på en stor, rød murbygning som er så majestetisk at den til forveksling kan minne om en litt mindre og mer jordnær utgave av Galtvort. Bygget er den greske skolen i Fener, en gang hjørnesten og bankende hjerte i det ortodokse samfunnet i Istanbul. Skolen er fortsatt operativ, men de har nok god plass. Siste jeg hørte var det 18 lærere og 40 elever her.

Den greske skolen i Fener, Balat.

Et steinkast lenger ned ligger Den ortodokse kirke i Konstantinopel. Høysete for den ortodokse kirken og hjem til patriarken Bartholomeos II. Her har de holdt til i over fire hundre år, etter at sultanen kastet dem ut fra sitt forrige hovedsete i 1587. Også det gamle hovedsetet ligger i nærheten – bare to gater bak der jeg nå bor. I dag er det delvis moské, delvis museum.

På vei til det ukentlige markedet går jeg gjennom Vodina, hovedgaten i Balat. Her går veien forbi en moské så liten at mange turister går rett forbi uten å legge merke til den. Tahta Minare Camii – «Treminaret-moskéen» – er fra 1458, bare fem år etter tyrkernes erobring av Konstantinopel. En av de tidligste muslimske avtrykk i byen. Etter flere branner har ikke moskéen lenger enn treminaret, men ellers har den holdt stand i 565 år.

Etter å ha handlet setter jeg meg ofte ned på Coffee Department, som har eget kaffebrenneri og kaffe helt på høyde med de fineste kaffebarene i Oslo. Her kan jeg se livet stresse forbi som det har gjort i uminnelige tider der jeg sitter rett ved en synagoge. Jøder på flukt fra inkvisisjonen på slutten av 1400-tallet ble ønsket velkommen til byen av den daværende sultanen, og mange av dem bosatte seg i nettopp Balat. På det meste skal det ha vært så mange som 18 synagoger i området. I dag er det to igjen.

Coffee Department i Balat, med inngangen til synagogen i bakgrunnen (oransje).

Faktisk er ett av mine første minner fra jeg flyttet hit en kort samtale med en dame jeg traff på busstoppen. Hun var på gjennomreise fra Canada og hadde en halv dag i Istanbul før hun fartet videre. Som jøde var hun mer interessert i å bruke dagen her enn i de mer kjente turistmålene.

På kvelden trer jeg på meg joggeskoene for en rusletur nede ved sjøkanten. Balat ligger nemlig helt nede ved Det gylne horn, med grønne parker som passer utmerket for kveldsturer til fots. Her ligger også den prangende bulgarske kirken i Istanbul. Den eneste i sitt slag i hele verden, lagd med støpejern i Wien, flatpakket, fraktet ned Donau og over Svartehavet, før den ble satt opp akkurat her i 1898.

Photo of Church in Balat
Den bulgarske kirken i Balat, Istanbul. Foto: Alireza Mirzabegi / Unsplash

Og når jeg kommer hjem og låser opp døren, lurer jeg en gang til på hvem som i sin tid bygde dette huset, og hva deres skjebne var. Papirene sier bare at bygget ble satt opp en gang før 1920. Altså mens disse gatene var dominert av ortodokse grekere.


📖 Videre lesning

Ble du nysgjerrig på folkeutvekslingen?

Sjekk ut boka Hjemreiser: Arven etter folkeutvekslingen i Hellas og Tyrkia (1923) av Stian Bromark, som tar for seg både storpolitikken (og Fritjof Nansens rolle i det) og menneskene som stod i det.


📚 Har du min nyeste bok?


❤️ Likte du nyhetsbrevet?

Videresend til en venn og tips dem om at de kan melde seg på her.

Følg megInstagram hvis sosiale medier er din greie.

Meld deg på Meze for nye oppskrifter hver uke.

Del dette