I Postkort fra Istanbul får du bli bedre kjent med livet i Istanbul, kulturen og ting jeg har opplevd i det siste. For Tyrkia er så mye mer enn kebab og det daglige nyhetsbildet.

Denne måneden handler det om vesenene som ingen kan forlate Istanbul uten å ha forelsket seg i: Bylivets mange katter. Et søk på «cat» blant bildene på telefonen min ga over 2000 treff, så du kan tro jeg strevde med å begrense bildebruken i dette innlegget 🙃 Et godt bilde på istanbulitters forhold til gatekattene ❤️

Likte du historien, må du gjerne dele den med venner og kjente.

Vidar


Ny her? Dette innlegget er en del av mine gratis nyhetsbrev. Meld deg på nå, så får du neste utgave og masse inspirasjon fra Istanbul rett i innboksen.


To gode kompiser utenfor Alman Kitabevi på handlegaten Istiklal Caddesi, Istanbul.

Kattenes by

Det sies at gatekattene er den beste indikasjon på tilstanden til et nabolag i Istanbul. At kattene er et slags speilbilde på menneskene som bor bak veggene du går forbi.

Da vi flyttet til Balat, et gammelt og ganske slitt nabolag som hadde vært gjennom en tøff periode, var det åpenbart at kattene hadde det røft. Mange så syke ut, eller hadde sår fra kamper. De fleste holdt til rundt søppeldunkene eller spiste pastarester som naboene hadde satt ut, en fin gest men en oppskrift på feilernæring for katter.

Spol frem noen år, og det er ikke bare husene og dem som bor inni som er forandret. Kattene på gata ser ut som huskatter. Koser og kjæler med turistene som tusler forbi. Kjenner igjen oss som setter ut mat til dem. Noen av dem så bortskjemte at de bare lukter på maten før de snur seg på halen og går sakte vekk om du tilbyr dem tørrfor. De er egentlig ikke sultne, men er alltid på vakt i fall det skulle komme tilbud om mat fra hermetikkboks.

En lang og kjærlig historie

Istanbul og katter har vært tett sammenbundet i hundrevis av år. Først som en nødvendighet, for å bekjempe mus og rotter i trebygg hvor gnagerne trivdes litt for godt. Men vel så viktig som en kjærlig del av bybildet.

Det antas dessuten at religiøse grunner har vært med på å løfte kattenes status i den lokale kulturen, slik den har gjort i mange muslimske land. I islam anses katter som rituelt rene dyr, og det finnes flere historier om profetens forkjærlighet for de firbente små.

Fra en av mine første turer til Istanbul, for godt over 10 år siden. Katten kom fra intet og tok seg selv til rette i fanget mitt :)

I dag anses kattene (så vel som løshundene) som felleseie. Privatpersoner, butikkeiere og bydelsadministrasjoner setter ut mat og vann daglig. I vintermånedene dukker det opp mange små kattehus for å gi dem ly fra vær og vind når de trenger det.

Nabolagets kjære

For gatekatter flest er livet likevel tøft. Biler og løshunder er konstante trusler. De færreste overlever det første halvåret. Men mange blir også plukket opp, får et varmt og raust hjem som huskatt.

Kattene som overlever de første kritiske månedene på gata blir etter hvert godt kjent med sine menneskelige naboer. Mange får navn. Noen lever så lenge at de nærmest blir lokale legender. Nabolagets syvende far (eller, mer sannsynlig, mor) i huset.

Pretty er den ubestridte dronningen av vår gate. Hun har vært her lenger enn oss. I følge naboer er hun 11–12 år gammel. En av dem kaller henne Matriarken – hun er mor, bestemor eller oldemor til veldig mange av de andre kattene i gata. Pretty lever fortsatt opp til navnet sitt, og det er lett å forstå hvordan hun har klart seg så lenge. Hun beveger seg annerledes enn de andre. Musestille, alltid på vakt. Jeg har aldri sett henne sove i det åpne. Etter så mange år er vi mange som er svake for henne. Hun viser seg ikke så ofte, men når hun kommer til døra er det umulig å ikke åpne en boks med Whiskas.

Pretty, også kjent som Matriarken, ved inngangsdøra vår.

På baksiden har vi vår egen Hissy. Jeg husker ikke helt når hun dukket opp, men det må ha vært i 2017 eller 2018 hun valgte meg som matfar. Hun stod i bakgården utenfor kjøkkenbalkongen og stirret på meg der jeg satt på kjøkkenet og puslet med bloggen. Til slutt kunne jeg ikke dy meg og kastet henne en liten matbit fra kjøleskapet. Da var løpet kjørt. Siden har hun ventet der hver morgen, aldri sluttet å stirre på meg før frokosten er servert. Navnet fikk hun på bakgrunn av hvordan hun viste sin begeistring når hun skjønte at maten var på vei. Ved å hvese ordentlig! Med årene er hun riktignok blitt roligere.

Hissy på en fin sommerdag.

Hissy har imidlertid imponert på flere måter enn å manipulere seg til en matfar. Huset vårt står på en bratt bakke – det er nesten to etasjer forskjell på baksiden og forsiden. Under kjøkkenbalkongen er det derfor gravd opp mange meter, så vi kan ha vinduer også på baksiden av huset. I fjor hørte vi plutselig et ordentlig kakofoni av lyder utenfor kjøkkenvinduet. Årsaken fant vi raskt: En liten kattunge hadde falt ned i gropen, til forferdelse fra andre katter som hadde sett hva som skjedde.

Jeg kjente den igjen med det samme. Moren hadde vært på taket noen dager tidligere med sine to små, men flyttet seg så snart hun skjønte at de var observert. Jeg plukket opp den vettskremte, men uskadde, kattungen, og satte den tilbake i bakgården. Til min forbauselse var den andre kattungen i nærheten av Hissy, mens moren ikke var noe sted å se. Det viste seg raskt at Hissy hadde adoptert dem som sine egne! Moren hadde antakelig dødd, vi så henne i alle fall aldri igjen. Hissy tok morsrollen svært seriøst, holdt bakgården fri for alle andre katter i ukevis og passet på at kattungene fikk i seg mat. På sensommeren fikk de små komme ut og begynne å gå fritt. Siden har jeg hatt tre munner å føde fra kjøkkenbalkongen hver morgen.

Superstjernene

Det er på alle måter vanskelig å understreke hvor viktige gatekattene er for oss som bor her. For utenforstående er filmen Kedi det nærmeste du kommer til å kunne forstå magien de små dyrene tilfører hverdagen vår.

Ja, du leste riktig. En film om gatekattene! Her får du følge livet til sju av Istanbuls gatekatter. Blant dem Duman, den forsiktige gentlemanen som foretrekker dyre godbiter fra delikatesseforretninger i en av Istanbuls mest eksklusive bydeler, og Bengü, som har vunnet hjertene til arbeidsmenn i et arbeiderklassenabolag.

Noen katter har også blitt kjendiser helt på egen hånd.

Den lubne katten Tombili i bydelen Kadıköy fikk sin egen statue etter sin død i 2016. Over 17.000 mennesker signert et opprop om nettopp dette. Bydelsordføreren holdt tale ved avdukingen.

Katten Gli, fra et besøk i Hagia Sofia høsten 2015.

Den største kjendisen av dem alle var likevel Gli. Den fotogene katten tilbrakte livet i Hagia Sofia, et praktbygg som har stått i nær 1500 år og som er ett av symbolene på Istanbul. Hun nådde høyden av sin celebritet da Barack Obama koste med henne under et statsbesøk i 2009.

Når jeg tenker på istanbulitters forhold til gatekattene, lurer jeg noen ganger på om det er vi som er gjester i en katteby, at det er vi som tjener kattene, heller enn motsatt. Som de fleste i denne byen blir jeg i alle fall oppriktig glad når jeg ser eller går forbi vennlige, rare eller bestemte gatekatter. Å mate dem er ett av dagens høydepunkter.

Et beroligende og avvæpnende innslag i en ellers kaotisk verden.


▶️ Se filmen «Kedi»

Filmen Kedi, om sju av Istanbuls gatekatter, er lett tilgjengelig. Time Magazine kåret filmen til en av de fem beste i 2016.


❤️ Likte du nyhetsbrevet?

Videresend til en venn og tips dem om at de kan melde seg på her.

Følg megInstagram hvis sosiale medier er din greie.

Støtt mitt arbeide ved å bli medlem av Meze eller kjøpe mine bøker.

Del dette