Mitt første møte med Marokko var i 1993. Jeg gikk siste året på barneskolen og var med familien på chartertur litt utenfor allfarvei. Turen er en av mine skarpeste minner fra barndommen. Kanskje et lite frempek på at jeg skulle ende opp i en kultur med hett temperament og mye krydder?
Siden har jeg vært tilbake flere ganger. På rundreise med tog og bil med min samboer, der vi ikke bare besøkte Marrakech, men også Fez, Casablanca og filmstudioer i Atlasfjellene. Fez, en historisk by som har beholdt sin gamle sjarm og i alle fall den gang var nærmet fritt for turister, var virkelig en opplevelse. Som bare ble bedre av oppholdet på Dar Seffarine, drevet av et norsk-irakisk ektepar som hadde kjøpt et palass i ruiner og pusset det opp til en diamant av et gjestehus.
Kanskje gjorde opplevelsen det litt lettere å ta sjansen selv da vi fikk mulighet til å kjøpe et gammelt hus i Istanbul noen år senere?
Bildet er ikke mitt, men akkurat sånn var det da vi var i Fez. Regntungt, men akk, så sjarmerende. Foto: Carlos Ibáñez / Unsplash
Likevel var det først ved tredje besøk, med min gode amerikanske studievenninne Alison, at maten virkelig stod i sentrum. Denne gang hadde jeg mer ballast hva angår både matkultur og historie, og fikk dermed mye mer ut av turen, selv om vi denne gang bare hadde et par dager i Marrakech. For i alle fall ett måltid byttet vi ut fettete frityrmat fra turistsjappene ved Djemaa al-Fna med bord på en av byens mer eksklusive gjestehus.
Slik er et marokkansk festmåltid
Her ble vi møtt av en tradisjonell marokkansk tilnærming til fest i fargerike omgivelser. Vår mann for kvelden kom raskt med et stort brett fylt med småretter. Marokkanerne kaller dem gjerne salater, vi tenker kanskje mer på dem som meze eller tapas. Varme og kalde småretter, hovedsakelig basert på grønnsaker.
Fortsett å lese med medlemskap
Prøv gratis i 7 dager.
Ja takk!
Allerede medlem eller abonnent på gratis nyhetsbrev? Logg inn
