Å bo i Tyrkia innebærer å leve med en alltid nærværende risiko for jordskjelv. Det forrige store skjelvet i 1999 satte store spor i befolkningen. Ikke bare fysisk, men også mentalt.

Likevel var få forberedt på det som kom natt til mandag.

To enorme skjelv med bare 10 timers mellomrom. Enorme ødeleggelser i en rekke byer over 500 kilometer fra hverandre. Selv sykehus, redningstjenester og flyplasser var blant strukturene som kollapset eller ble satt ut av spill.

Det første store skjelvet skjedde klokken kvart over fire på natten, mens alle var hjemme og ingen ute på gaten. Akkurat i det vinteren virkelig var kommet til området, med minusgrader og snøstorm. Tidspunktet kunne ikke vært verre.

//

Kanskje har du allerede fått med deg at jeg har et tett forhold til Antakya og Hatay. En av mine beste venner er herfra og jeg har vært der mange ganger. Senest i august.

Grusomme scener har utspilt seg i hele sørøstre Tyrkia og Syria, men det skjærer ekstra i hjertet å se bilder og videoer fra nettopp Antakya. Byen med 200.000 innbyggere og en lang (og sentral) historie er i praksis jevnet med jorden. Steder jeg kjenner godt er redusert til en haug med debris.

Fra et besøk til Antakya i 2021. Bygget slakteriet ligger i kollapset i jordskjelvet mandag.

En rapport fra en tid tilbake hevdet at 80% av bygningene i området var utsatte ved jordskjelv. Det ser ut til å stemme altfor godt. Det høres ut som en klisjé og overdrivelse, men videoklippene som kommer fra Antakya ser ut som apokalyptiske scener fra film, hvor noen få overlevende prøver å holde varmen rundt et åpent bål, omgitt av ruiner på alle kanter. Dette er virkeligheten etter mandagens jordskjelv.

Jeg har ikke lagt inn bilder fra ødeleggelsene her, men denne artikkelen fra Antakya gir et bilde av situasjonen (New York Times).

Mine venner og deres nærmeste familie har vært heldige og klart seg etter forholdene bra. Men de savner mange venner og bekjente.

Bare på den tyrkiske siden bor over 12 millioner i det berørte området. Så godt som alle tyrkere kjenner noen som er hardt rammet. Ikke minst i Istanbul, hvor de aller fleste «egentlig» hører hjemme et annet sted i landet. Som oftest i øst.

Og om situasjonen i Tyrkia er fortvilet, kan jeg ikke forestille meg hvordan det er på den andre siden av grensen til Syria, hvor infrastrukturen er rasert etter over et tiår med krig. Folk har lite annet enn egne hender til å hjelpe seg.

//

I møte med katastrofer som dette er det lett å føle seg maktesløs og nummen. Særlig når du sitter langt unna og gjerne skulle hjulpet til, men det er så lite du kan gjøre. Den første tiden er det responsen fra myndighetene som utgjør den store forskjellen. Det trengs både fysisk utstyr og organisatorisk kapasitet.

I Istanbul startet kommunen allerede mandag formiddag med innsamling av klær, mat, bleier og den slags. Innsamlingssenteret fikk en rask tilflyt av både donasjoner og frivillige. Det føles godt for mange å kunne bidra. Kommunen har også sendt mye av egen beredskap til de rammede områdene.

Min samboer har vært aktivt involvert og jobbet nærmest døgnet rundt siden mandag. For min del får jeg ikke gjort så mye mer enn å ta meg av alt hjemme og å sende med linseboller, sjokoladekake og andre godbiter til de frivillige på innsamlingssenteret. En dråpe i havet, men du skal heller ikke undervurdere en god matbits innvirkning på moralen i det mange begynner å bli slitne etter flere døgn med lite søvn og stor bekymring.

Flere har spurt meg hvordan de kan bidra fra Norge. Mange fra utlandet har donert til AHBAP, en frivillig organisasjon som ble anbefalt meg av både venner og internasjonale journalister. AHBAP har mottatt en stor andel av donasjonene fra utlandet, muligens mer enn de kan omgjøre til hjelp på kort sikt. Et annet alternativ er UNHCR, som bidrar både i Tyrkia og Syria (både flyktninger og andre). Den tyrkiske stat tar også i mot donasjoner gjennom katastrofe- og nødetaten AFAD.

Samtidig er den harde sannhet at denne krisen er helt i oppstarten. Vi har mange tøffe måneder foran oss. Jeg håper det er ok at jeg kommer med informasjon om hvor du kan donere også i senere nyhetsbrev, når det blir tydeligere hva som trengs på mellomlang og lengre sikt og hvilke organisasjoner/myndigheter som er best stilt til å levere på det.

Jeg håper også du tilgir meg for å sende ut denne oppdateringen, selv om det er noe helt annet enn det du meldte deg på for. Jeg vet at mange lurer på hvordan det er i Tyrkia om dagen, hva de kan gjøre og hvordan det går med meg oppi det hele. Så er det tilbake til vanlig program ved neste oppdatering.

Med alle gode ønsker fra Istanbul.

Vidar

PS. Jeg har ikke fått gjort så mye jobb denne uka. Den annonserte oppdateringen av bloggen blir utsatt en uke eller to. Nye innlegg på Meze var allerede planlagt og ukas utgave kommer i løpet av dagen. Jeg planlegger også å sende ut det ukentlige nyhetsbrevet på søndag, men om det skulle bli forsinket eller ikke komme vet du hvorfor.

Del dette